Et av det moderne samfunns vanskeligste dillemmaer er det som kommer frem gjennom et Voltaire-sitat som det ofte henvises til: Jeg er uenig med deg, men vil inntil døden forsvare din rett til å mene det du mener. Voltaire skal visstnok ha skrevet dette i et brev til en venn, men helt sikkert er det ikke. Det som likevel er tydelig nok, er problemstillingen. Ingen ting av det som har dukket opp i forbindelse med Breivik-saken er nytt tankegods. Snarere tvert om - det gir, som Erna Solberg sier, helt klare assosiasjoner til det europeiske jødehatet, som faktisk går mye lenger tilbake enn 30-årene.
Det er problematiske sider både ved islamisme og ved høyreekstremisme, og det er en stor utfordring å finne et språk og en tone og ikke minst et diskusjonsklima hvor ting kan tematiseres uten å bli møtt av "sudden death", i den forstand at ting blir sensurert
Fraværet av en diskusjonsvillig intelligensia i ledende muslimske miljøer er vanskelig. Det nytter ikke å bare si til evig tid at du forstår ikke vår kultur, vi har ingenting å snakke om. Det er jo nettopp å gi opp. Diskusjonen om sensur må holdes varm og levende. Det ble sagt av en radiodebattant forleden dag at man er nødt til å tillate det aller meste i ytringsfrihetens navn; det er ubehagelig for dem det rammer, men å forhåndssensurere er minst like problematisk. Kanskje det går an å øve seg opp i å takle kritikk, såfremt den er saklig og ikke bare fremstår som fyllerør og usakligheter.
En av mytene som har vært nevnt i siste dagers debatter, er den om at innvandrere får så mange barn fordi de vil overta landet, og for at deres religion skal vinne frem. Det er lett å ta avstand fra slikt, og det er jo nettopp "hets mot folkegrupper" som dette fremstår som. Amerikanerne i det sørlige Texas opplever det samme som vi i Norge har opplevd på Grønland og i Groruddalen; de kommer i mindretall, religiøst sett, kulturellt sett og etterhvert også antagelig politisk sett. Dette trenger ikke være et problem; men det er faktisk mulig å forstå at det kan bli det. Det store spørsmålet blir jo til slutt - hvordan forholder det til en hver tid kulturelle og politiske flertallet seg til dem som er i mindretall? Har de talerett, rett til kulturelle ytringer og med medbestemmelsesrett? Og hvis ikke, hvorfor ikke? Vi kan jo glatt konstatere at både i Afrika og i Midt-Østen er tradisjonene for å la mindretallet slippe til og få sin stemme, bli hørt og bli sidestilt, mildt sagt skrantende. Prinsippet om mindretallets rettigheter er egentlig en nord-europeisk oppfinnelse, og vekker liten forståelse mange steder i verden. Hvordan skal det skapes forståelse for dette prinsippet?
Disse dagers samfunnsdebatt reiser svært mange fundamentale og meget interessante spørsmål. Vi får hjelpe hverandre å lete frem svarene.
