politikk handlar like mykje om det ein ikkje seier som det ein seier. Høgre har jobba hardt for å stå fram som eit snilt sosialdemokratisk parti. Men eit parti som meiner at arbeidstakar og arbeidsgjevar i ro og mak kan bli enige om når ein skal ha fri, når ein kan vera sjuk og kor mykje ein kan tena fér med usannhetar, for det som ikkje blir sagt her, er at styrkeforholdet mellom dei to er ikkje jevnt. Likeledes er det med privat sosialomsorg og privat helsevesen. Dei som driv butikk i desse bransjane, driv butikk. Helseeffekten eller den sosiale effekten vert å rekna som bivirkningar eller eventuellt bonus-effektar av prosessen med å tena pengar og skapa profitt for eigarar. Dette seier det nye lyseblå Høgre lite og ingeting om. At dei storkjefta unge-høgre folka som befolka riksmålsforbundet på vidaregåande no endeleg får sjansen til å driva nynorsken inn i gløymsla for godt seier dei lite om.

Det vanskelige dilemmaet

Et av det moderne samfunns vanskeligste dillemmaer er det som kommer frem gjennom et Voltaire-sitat som det ofte henvises til: Jeg er uenig med deg, men vil inntil døden forsvare din rett til å mene det du mener. Voltaire skal visstnok ha skrevet dette i et brev til en venn, men helt sikkert er det ikke. Det som likevel er tydelig nok, er problemstillingen. Ingen ting av det som har dukket opp i forbindelse med Breivik-saken er nytt tankegods. Snarere tvert om - det gir, som Erna Solberg sier, helt klare assosiasjoner til det europeiske jødehatet, som faktisk går mye lenger tilbake enn 30-årene.
Det er problematiske sider både ved islamisme og ved høyreekstremisme, og det er en stor utfordring å finne et språk og en tone og ikke minst et diskusjonsklima hvor ting kan tematiseres uten å bli møtt av "sudden death", i den forstand at ting blir sensurert
Fraværet av en diskusjonsvillig intelligensia i ledende muslimske miljøer er vanskelig. Det nytter ikke å bare si til evig tid at du forstår ikke vår kultur, vi har ingenting å snakke om. Det er jo nettopp å gi opp. Diskusjonen om sensur må holdes varm og levende. Det ble sagt av en radiodebattant forleden dag at man er nødt til å tillate det aller meste i ytringsfrihetens navn; det er ubehagelig for dem det rammer, men å forhåndssensurere er minst like problematisk. Kanskje det går an å øve seg opp i å takle kritikk, såfremt den er saklig og ikke bare fremstår som fyllerør og usakligheter.
En av mytene som har vært nevnt i siste dagers debatter, er den om at innvandrere får så mange barn fordi de vil overta landet, og for at deres religion skal vinne frem. Det er lett å ta avstand fra slikt, og det er jo nettopp "hets mot folkegrupper" som dette fremstår som. Amerikanerne i det sørlige Texas opplever det samme som vi i Norge har opplevd på Grønland og i Groruddalen; de kommer i mindretall, religiøst sett, kulturellt sett og etterhvert også antagelig politisk sett. Dette trenger ikke være et problem; men det er faktisk mulig å forstå at det kan bli det. Det store spørsmålet blir jo til slutt - hvordan forholder det til en hver tid kulturelle og politiske flertallet seg til dem som er i mindretall? Har de talerett, rett til kulturelle ytringer og med medbestemmelsesrett? Og hvis ikke, hvorfor ikke? Vi kan jo glatt konstatere at både i Afrika og i Midt-Østen er tradisjonene for å la mindretallet slippe til og få sin stemme, bli hørt og bli sidestilt, mildt sagt skrantende. Prinsippet om mindretallets rettigheter er egentlig en nord-europeisk oppfinnelse, og vekker liten forståelse mange steder i verden. Hvordan skal det skapes forståelse for dette prinsippet?
Disse dagers samfunnsdebatt reiser svært mange fundamentale og meget interessante spørsmål. Vi får hjelpe hverandre å lete frem svarene.